Jomfruturen

Den siste tiden har tanken og troen på å klare å løpe igjen gradvis forsvunnet. Jeg har kjent på en begynnende identitetskrise, hvem skal jeg være visst jeg ikke kan løpe lenger, hva skal jeg finne på da? Løpeaktiviteten på sosiale medier har dabbet av, det gir meg ikke noe lenger når jeg ikke selv kan gå ut å være en del av opplevelsen. I helgen da vi ruslet en tur i et perfekt løpeterreng og stilige, raske terrengløpere suste forbi, føltes det fjernt og trist. Må ærlig innrømme at jeg hadde en liten følelse av at dette var et tilnærmet avsluttet kapittel for min del.

20181029_165431-01

Dette er noe man får med seg når man er ute å løper.

I går var det akkurat 8 uker siden løpeforbudet begynte. Avtalen var å la være å løpe i 8 uker, for å se om det kunne få skaden til å leges og slippe taket.

Siden det var strålende vær og nydelig solnedgang, så bestemte jeg meg for at i dag var dagen for å teste ut om jeg kunne løpe en tur uten å kjenne noe i leggene. Vi dro til Tueneset, et fint sted å gå og løpe. Det var fantastisk å kle seg i løpeklær igjen for faktisk å løpe, ikke bare late som om jeg skulle løpe. Jeg tok det rolig, passet på å prøve å løpe lett og ledig, med mange små skritt. Jeg kjente ingenting feil underveis. Da jeg hadde løpt nærmere 3 km kjente jeg at nå var lysten på plass til bare å fortsette langt og lenge, men klarte å holde igjen.

20181029_170040_008-02

Jomfruelig vakkert for en jomfrutur på Tueneset. Ingen flygende hoppebilder enda, det tør jeg ikke ta sjansen på, før jeg vet at det er trygt igjen.

Denne gangen skal jeg prøve noe nytt. Jeg skal bygge meg sakte opp igjen, ha nok restitusjonsdager og prøve å ikke overdrive. Overdrivelse er oppskrytt og fungerer dessverre ikke, det har de siste 12 månedene vist meg irriterende grundig. Etter 4 km ga jeg meg. Humøret steg, endorfiner ble utløst, gleden banket på og løpeidentiteten tok form igjen. Troen på å komme tilbake dit jeg var i fjor og så utvikle meg videre snek seg inn. Jeg kjente og at dette er en aktivitet jeg vil ha med meg videre i livet! Det gir så mye positivt, at jeg nekter å la det gå! Jeg skal bli bra og fortsette å utforske verden med løpeskoene på!

8 thoughts on “Jomfruturen

  1. Liv Sverdrup

    Grattis❣️ SÅ godt å høre , Angelika 💖Krysser fingrene for at helsen holder og at du igjen kan kjenne den frihetsfølelsen det er å sveve over bakken som en ekte Dakini🧚‍♀️Glad i deg kjære jenta mi😘💞

    Like

  2. Tore Klanderud

    Fantastisk Angelika 😌følg planen din og bygg deg rolig opp igjen👌🏼Ble veldig glad på dine vegne😍😌😎fantastiske bilde forresten, hils fotografen👌🏼😎

    Like

  3. Hege

    Så utrolig deilig. Jeg har akkurat avsluttet 6 ukers helt løpeforbud , og prøver nå saaakte å komme inn i løpeskoene igjen.
    Følelsen av at det nesten ikke er vits å stå opp for jeg får jo ikke løpe, er på vei bort. Og jeg forsøker å nyyyyte de 3-4 km jeg tør å løpe forsiktig. Smertene i leggene holder seg unna så lenge jeg løper sakte. Så nå skal jeg kun løpe sakte en goood stund. Men det er så lett å bli fristet til å bare fortsette når det føles såå fint 🙈

    God bedring 😃

    Like

    1. Forstår veldig godt følelsen! Jeg går hele tiden å lurer på om jeg virkelig tåler å løpe igjen. Tror liksom ikke helt på det enda. Det er som du sier, sakte og rolig oppbygning for ikke å trigge noe igjen. Lykke til med deg og! 😍

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s