Transgrancanaria 2018

Transgrancanaria er som ordspråket deres sier: “Et mål, en drøm”. For meg er det noe magisk over akkurat dette løpet, som tiltrekker seg deltakere fra 71 forskjellige land! I 2016 deltok det 1005 utlendinger i Transgrananaria, mens det i 2018 var registert 1913 løpere, som kom fra andre steder enn Spania – det er nesten en dobling på kun to år. Det var påmeldt totalt 3979 løpere. Det har nå blitt 7 forskjellige distanser å velge mellom.

20180224_155221(1)-01

The running twins med finishervester fra Transgrancanaria.

Foranledning: Benhinnebetennelse i over to måneder før løpet. Jeg var egentlig fortsatt ikke løpbar og hadde derfor ikke fått noen langturer eller andre relevante løpeøkter i 2018, kun 18 løpte kilometer! Min plan var derfor å prøve å gå en maraton. Jeg leste at det er folk som går maraton og makstiden på Transgrancanaria 42 km er på 12 timer, det er altså lagt opp til at folk kan gjennomføre distansen, som en fin dagstur i fjellet. Min alternative trening besto av ca 2 spinningtimer pr uke. Jeg passet på å gå mer enn før, gjorde trappeøkter der jeg gikk så raskt jeg klarte opp til Fjellstua i Ålesund, (består av 418 trappetrinn opp), 4-6 ganger pr trening. Og så gikk jeg raskt på tredemøllen i 12-15 % helning, til sammen 3-4 km pr gang. Altså ikke noe lengde på noen av treningsformene, men jeg fikk opp pulsen innimellom og ble merkbart sterkere i bena og mye raskere til å gå. I tillegg la jeg inn litt yoga og styrketrening med kroppen som vekt. Ut fra dette skulle man tro at det eneste mulige var å gå distansen.

20180224_074813(0)-01

En fin morgen opprant på konkurransedagen, etter stormen som herjet døgnet før. Knoll og tott klare for nye eventyr.

Jeg løp maratondistansen i fjor, også etter en dårlig oppkjøring, pga kraftig hodestup måneden før i samme trase. Jeg kan jo ikke gi meg med dette løpet før jeg har fått en god oppkjøring i forkant. Nytt av året var at min samboer ville være med på turen til Gran Canaria og stå å ta imot meg i mål! Det var ekstra stas og betryggende, han er lege 🙂 Vi skulle få bo hos min gode løpevenninne Monika og hennes mann, i Amadores. Vi løp samme distanse i fjor. Hun har en run-streak gående (veldig snart 100 dager i strekk, hun er sterk og har en imponerende gjennomføringsvilje). Vi ble med henne på to kortere løpeturer dagene i forkant av konkurransen, på den måten fikk jeg testet bena og oppdaget at det gikk greit å løpe litt forsiktig.

20180222_103346(0)-01

Fikk testet bena i Taurodalen. Akkurat her kjente jeg ingenting i leggene.

Løpet: Maratondistansen skulle gå på fredagen 23. februar, mens de andre distansene skulle gå på lørdagen, men pga unormalt kraftig drittvær; regn og sterk vind, så gikk arrangøren til det skrittet å flytte maraton til lørdagen, i håp om at været løyet. Vi opplevde ikke dramatikken i været på sydsiden av øyen, annet enn at det var grått, vått og kjølig. Da lørdagen opprant var faktisk været på vår side. Det viste seg å være et riktig valg å utsette løpet. Da vi kjørte opp i fjellet til Garanon, så vi hvor kraftig været hadde herjet. Det hadde falt ut store steiner i veibanen og det rant små bekker nedover fjellsidene. Været ved start var bedre enn i fjor. Nå var det klart og solen var på vei opp, stemningen var god og jeg gledet meg til en dag i fjellet. Fremdeles visste jeg ikke hva jeg kom til å gjøre; gå eller prøve å løpe. Startskuddet gikk og jeg begynte å løpe, pga at “det var så mykt og fint underlag akkurat der”, masse pinjenåler som dekket bakken. Det viste seg at løypen var lagt om fra start. Vi slapp å komme oss opp til Pico de las Nieves, øyens høyeste punkt. Jeg vet ikke om dette var pga været som hadde vært eller om de tenker å beholde det nye, omlagte ruten. Det var et veldig fint strekk, gradvis stigende og godt underlag. Dermed måtte jeg fortsette å løpe og det gjorde ikke vondt i leggene. Pga det kraftige regnet så var bakken gjørmete noen steder, det gjorde det også mykere å løpe på. Plutselig var vi ved El Camino de Santiago, jeg skjønte ikke hvordan vi hadde kommet så raskt dit og hadde en skeptisk tanke om at de ville “straffe” oss for dette ved å legge inn noe annet tøft senere, men neida, vi fikk løpe på kjente stier videre, uten andre endringer.

IMG-20180224-WA0002

Første check point i Tunte, svært fornøyd og noe oppspilt over å kunne løpe. 📷: Monika

Plutselig var vi jammen i Tunte og første CP også. Der var de frivillige og musikken så bra og energigivende at det var tøft å rive seg løs for å fortsette, men videre måtte vi. Monika holdt følge med meg og jeg var glad til så lenge hun gadd det. Vi passerte grisefarmen i et unaturlig grønt landskap for Gran Canaria å være. Første store oppstigning begynte. Monika og jeg skravlet i vei, vi var nok hørbare hele veien. Jeg rakk å tenke at når vi kan skravle på denne måten, så har vi vel i teorien ganske mye mer å gå på, men mitt mål den dagen var å klare å holde litt igjen og ha en god opplevelse hele veien. Skulle tro at spanjoler var et snakkesalig folkeferd, men det er de ikke i løp. Det var helt stille rundt oss hvis vi stoppet å prate, kun fokusert pusting var å høre. Strekket frem til neste CP i Ayaguares gikk skadefritt og fint. Fra Ayaguares og videre skal man forsere en lengre oppoverbakke, da var det frem med stavene og gå som en maskin oppover mens vi stadig plukket menn. Det er lite som er så motiverende som å innhente menn i bakker. Denne bakken føltes også bedre enn i fjor, alt føltes som om det gikk mye bedre i år. Jeg har mye å lære av det å holde igjen. Monika er god på dette og hun holdt fortsatt stand med meg. Da vi skulle begynne på det beryktede uttørkede elveleiet passerte vi en nordmann, som jeg mente å gjenkjenne fra et sted og trøstet han med at han måtte belage seg på 3 km med dette underlaget (det var hans første løp her). Da vi hadde løpt 3 km og plukket enda flere menn, følte vi begge at det begynte å røyne på og lurte på hvorfor vi ikke så enden. Det skulle vise seg at hele dette strekket er 7 km langt!! Sorry nordmann, jeg er grusomt lei meg for at jeg ga deg uriktige opplysninger. Det er en psykisk utmattende opplevelse å finne ut at den distansen man fikk oppgitt er over dobbelt så lang. Fordelen med teknisk underlag er at hjernen har nok med å holde oss på bena, den registrerer ikke like godt hvor sliten vi egentlig er, så da jeg nådde asfalten i Parque Sur, slo dette hardt inn. Jeg var tom! Løpestilen kunne ikke kamufleres lenger i ulendt terreng og pusten ble tung. Monika gjorde sitt beste for å motivere meg videre. Jeg kunne ikke begynne å gå nå og vi hadde utsikter til å kunne komme i mål på under 5 timer. Hallo? Er det mulig! I fjor løp jeg i mål på 5.27 timer og da hadde jeg tross alt trent løping i forkant. Monika kunne valgt å løpe fra meg, hun hadde mer å gå på, men hun ble ved min side det siste stykket. Vi måtte opp og ned tørre elvekanaler, skrekk og gru hvor tungt det er på slutten av et løp. Pusten var nå akkompagnert av en dødslignende hvesing, Jeg krympet meg innvendig med tanke på hvor irriterende det måtte være for Monika å høre på, men klarte ikke å gjøre noe med det. Da jeg så målseilet og følte at jeg holdt på å få akutt hjerteinfarkt, sa hun at jeg bare kunne glemme å krepere nå, jeg fikk sannelig holde ut til jeg kom i mål for der sto kjæresten min og kunne gi meg førstehjelp.

20180224_130305-01-01

Strålende fornøyd, lettet og overrasket over hvordan alt hadde forløpt. Godt å ha support i målområdet!

Vi løp hånd i hånd, gledestrålende, sammen i mål. Vi rakk akkurat ikke 4 timers tallet. Vi kom inn på 5.0.48! Hun 2 sekunder raskere totalt sett. Jeg kunne nesten ikke tro det, det tok tid å synke inn at jeg hadde klart å løpe så bra og at hele turen hadde opplevdes så positivt, minus siste asfaltstrekk da.

20180224_131614-01

Store opplevelser gir sterke vennskap. Takk for at jeg fikk dele dette løpet med deg Monika!

Jeg har til sammen løpt denne traseen 4 ganger, to ganger på løpecamp, og føler eierskap til stedet. Under løpet tenkte jeg at dette kanskje var siste gang for en stund, men ikke etter at jeg kom i mål og opplevde hvor “lett” det hadde gått. Det skal sies at vi sparte noen høydemeter på at starten var omlagt, men likevel. Jeg vil gjøre dette igjen og forhåpentligvis få en god oppkjøring i forkant.

Erfaring og lærdom: Alternativ trening har noe for seg, man kan til og med gjennomføre et fjellmaraton på en relativ bra måte uten spesifikk løpetrening i forkant. Men jeg tror ikke det er mulig å gjøre flere uten løpetrening. Restitusjon er viktig. Det tok over en uke før min hjerne ordentlig forsto hvorfor jeg var så energitom og trøtt og ikke hadde overskudd til trening eller å skrive dette innlegget. Noen ganger er jeg direkte fascinert over min egen ignoranse. Jeg ble ikke verre i leggene etter løpet, men jeg ble heller ikke bedre….så det er bare å fortsette å trene seg opp igjen.

Ønsker du å delta på en av distansene på Transgrancanaria er påmeldingen for neste år åpnet; se her. Men ikke ta lett på dette løpet, det krever terrengtrening. Det er et hardt, brutalt og veldig vakkert løp.

📷: tbjx

7 thoughts on “Transgrancanaria 2018

  1. Pingback: Hente motivasjon. – Angelika – RunningDakini

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s