Ode til Speedgoat 1.

Du var med meg fra første stund, oppdresset i de fineste farger. Du hadde et fantastisk grep om meg, kunne alltid stole på deg, behagelig myk å hvile i, du ledet meg villig videre, med alltid fremover lent innstilling og optimisme. Du fikk meg til å føle meg lett, at jeg kunne fly (#timetofly, forstår hvor den emneknaggen kommer fra).

20151227_152435-01

Flunkende nye, mitt første par Speedgoat. Tester ut snøen. Sviktet ikke på noen underlag.

Jeg kunne alltid stole på at du fikk meg gjennom terrengturene, ikke mistet fotfeste eller begynte å glippe. Du bar meg over fjell, vulkaner, lava, skog, røtter, sand, snø og myr. Du klaget nesten aldri, selv da du ble nedstøvet, tilgriset med jord og møkk fra både ku, gris, sau og annet. Husker bare en ørliten protest i Alpene, i Morzine, da vi sammen hadde tatt et drittvalg (bokstavelig talt) av en sti og sto opp til anklene i ren kumøkk i en seriøst bratt helning og lurte på om vi kom oss helskinnet videre. Ja da var du misfornøyd da, kanskje ikke så rart siden du holdt på å drukne, innsauset i et halvt kilo skit før jeg fikk vasket det av i et trau. Men like happy etterpå da vi raste nedover fjellsiden i “Sound of Music”-land.

DSC06669-picsay

Time to fly, høyt over skyene på vulkanen Teide på Tenerife.

Du ledet også an på Tenerife, opp i nye høyder og på hittil fremmed grunn. Det var en tøff tur for deg. Du ble sakte tæret opp av svart lavasand, som trengte inn i dine fine luftehull og av hard lavastein, som bokstavelig talt skar bort biter av undersiden din. Du ble så kjørt på den turen at jeg ble bekymret for om du ville klare å bære meg igjennom Transgrancanaria (42 km), vårt neste planlagte eventyr. Du sviktet ikke, vi kom oss igjennom og jeg måtte innse at du hadde blitt gammel og mett av dage. Fargene dine var falmet, stoffet var blitt rynkete og hullete, sålen var oppspist og bar på dype furer etter alle turene våre. Det var en tøff avgjørelse å la deg bli igjen på Gran Canaria, slippe deg, vi som hadde opplevd så mye sammen fra starten av min terrengløper-karriere og frem til det tidspunktet. Men livet går videre og nye generasjoner sko kommer inn. Nå er du kun et kjært minne (…og “foreviget” på instagram). Visste ikke at man kunne utvikle et slikt emosjonelt bånd til et skopar.

Dette er fortsatt ikke et sponset innlegg.

Tilfeldigvis fikk jeg mine første terrengskoerfaringer med Hoka Speedgoat. En fantastisk sko, men dessverre med et litt kort livsløp, pga ekstra myk såle, som lett tæres opp på røft underlag. Hoka har en utfordring her; få sålen til å vare lengre, uten at det går ut over dempingen eller det suverene feste.

2 thoughts on “Ode til Speedgoat 1.

  1. Geir A. Råheim

    For meg finnes bare en god terrengløpesko og som har vært trygg under svært krevende fjellturer og fjell-løp .Finnes ikke bedre. Salomon S-Lab

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s